Damage addict…..

I’m in trouble, I’m an addict

I’m addicted to H…..

It’s all I want and more…

I mean, damn, what’s not to adore…?!?

I’ve just crossed the line

From fashion to crime….

A little hope

Goes up in smoke

Well, o.k. I still get stoned

I’m not the kind of girl you’d take home…

I’m safe when I`m high, nothing can touch me

And

When it’s good, then it’s real good

It’s so good ’till it goes bad…

‘Till you’re trying to find what u once had

No pain inside

H You’re my protection

But why can`t I feel this good when i´m sober?

You get down, real low down

Well who hasn’t been there before?

I come round, around the hard way….

I can see that I’ve had enough,

of you

I’m finally through….

BUT

If it makes me happy

It can’t be that bad…!?!

If it makes me happy

Then why the hell am i still so sad…?!?

cause  my weakness is that I care too much…=(

Well, o.k. we get along

So what is right now everything’s going wrong?

I Cut my life into pieces

Ive reached my last resort

Suffocation

No breathing

Dont give a fuck if I cut my arm bleeding….

Do you even care if I die..?!?

Would it be wrong..?

Would it be right…?

If I took my life tonight..?

Chances are that I might…..

Well, o.k. I made this up

I promised you I’d never give up…!!!

ps.Det här är bara en dikt om hur jag en gång hadde det…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kan trykkt si at jeg har vært i helvetet og i himmelen på en og samme gang, og jeg likte det ikke…

Jeg har slitt med ryggverk lenge, faktisk siden påske, jeg har prøvd allt, trenging, turgåing, korset og kiropraktor. Trening på rett arbeids stilling, sittestilling og kroppsholdning. Jeg er 155cm høy og veier 50 kg, er allment godt trent i musklaturen rygg og mage samt armer og bein, men inget hjalp.

I begynnelsen av august kom jeg hjem fra 2 ukers ferie, bilturen på 5 timer hjem, førte meg rett in i et nytt smerte helvete. Så det var bare å løfte på telefonen og kontakte kiropraktoren igjenn. 2 timer etter behandling kunne jeg ikke sitte ned lenger.

3 uker etterpå kontaktet jeg en ny kiropraktor som ble regelrett forbanna når jeg fortalte min historie, og hvor lenge jeg har slitt med kraftige rygg smerter. Han var den eneste som kom på å sende meg til MR røntgen. Så 5 uker etter at første kiropraktoren gjorde at jeg ikke kunne sitte ned uten store smerter fikk jeg endelig tatt min Mr… å så ble det en ny 2 ukers lang venting med masse smerter.

Å stå opp på morgenen kostet meg all viljestyrke jeg kunne finne. Rulle meg forsiktig mot kanten av sengen, tærna først på gulvet med hendene mot en vegg, bare det kostet mye og på sluttet var det så vondt at jeg bare gråt. Når jeg endelig var kommet med begge beina på gulvet var det å gå rundt med en bøy på 90grader før jeg sakte kunne rette meg opp i normal kropsstilling, dagen gikk ut på holde meg i bevegelse mest mulig for hvis jeg stoppet opp så stivnet jeg og smerte marerittet begynte igjen.

Mandag 12 oktober fikk jeg endelig mitt mr svar… Kiropraktoren ringte meg og bad meg hente røntgen resultaten med han, han sa og at han ikke kunne hjelpe meg og at han anbefalte at jeg ble operert. Jeg hadde da prolaps i L4 S1  med trykk mot venster nerverot  i bein og blære samt en rift i L3 S2.

Jeg ble veldig redd og lei meg, husker at jeg satt på jobben å bare gråt. Å så begynte jeg ringerunden for å finne ut hvordan jeg skulle få gjort dette fortest mulig. Men til min fortvivlelse så viste det seg at å kunne få en rygg operasjon på den vanlige veien så var det 12 nye uker å vente…..

Tirsdagen kom og jeg stog på jobb, var ferdig med lunch serveringen å holdt på å rydde opp. Plutseli så føltes det som om jeg hadde vært med tandlegen å fått en bedøvelse satt i foten, det begynte å kribble og stikke under foten og en intens smerte i legg og kne spredde seg opp mot låret. Jeg følte meg kvalm og tisse trengt men klarte ikke å gå på do. Når kl var 14.00 ringte jeg legevakta som bad meg komme til dem. På den korte drosjeturen til sykehuset så spredde seg bedøvelse følelsen seg opp over kneet og jeg begynte å få vanskligheter å styre beinet, hadde ikke styrke i det som bar meg opp og jeg begynte å skjønne allvoret.

Når jeg kom in til legevakta så leverte jeg mr resultatet til legen, som så sendte meg videre til ortopedisk akutt lege som i sin tur sendte meg videre til akutt motak som i sin tur sendte meg tilbake til ortopedisk overlege. Under hele denne rund dansen så måtte hver lege undersøke meg, av og på med klær opp og ned fra sengen og vannvittig smerte helvete.

Da overlegen på ortopedisk undersøkte meg så hadde jeg mistet allt i venster bein, kunne ikke stå på det ikke røre det og hadde ingen styrke, underlivet føltes ut som om noen hadde helt en stor kaserolle med kokende vann over og jeg kunne ikke tisse. Hver berørelse av huden min var så smertefull at jeg bare skrek til tross for masse smærtestillende i kroppen. Da ble det besluttet om akutt haste operasjon. Og endelig kunne jeg få sove å slippe alle smerter for en stund.

Da jeg våknet fra narkosen og legene kom for å sjekke meg så fortalte de meg at i slike tilfellen så har de 12 timer på seg at handle, etter det er det vanskeli å få tilbake alle funksjoner og vi hadde allerede brukt opp 4 av de timene på alle rundturer og undersøkelser. Jeg hadde flaks.

Jeg er mektig imponert hvor fort jeg har kommet meg tilbake.

Jeg ble operert tirsdagen den 13 oktober, lærte meg å gå meg preikestol allerede den 14 og klarte å gå trapper den 15. Fredag 16 oktober ble jeg utsktiven fra sykehuset og 12 dager etter operasjonen var jeg tilbake i arbeid. Men jeg fikk ikke lov å sitte ned enda.

1 måned etter operasjonen kan jeg gjøre allt på jobben uten noen begrensninger, når jeg skal løfte noe må jeg bruke ryggbelte, jeg trener side musklatur i rygg og mage, trener lår og rompe for å holde ryggen i rett kropps stilling. Men jeg har fortsatt noen restriksjoner, jeg får ikke sitte lenger en 30 min og jeg må passe på at jeg sitter i rett stilling, jeg kan ikke kjøre bil enda for  kombinasjonen av raske beinrørelser og sitte er for stor belastning på korsryggen.

Men jeg er endelig tilbake på vgb og kan sitte ned å blogge igjenn.

Og i natt sov jeg for første gang 5,5 timer uten å våkne med smerter.

Livet er hærli=o)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva i svarte er det med dette landet her??? jeg blir så frustrert og forbannat og ikke minst utrolig lei meg på vegne av alle de som ber instendig om hjelp og ikke får det….

Har hundrevis av eksempler, men skal dra frem et…

En ung gutt har vært til behandling… han responderer godt og må, ikke av engen vilje, ut av behandlingsplassen…

MEN han skal få og har krav på videre behandling… tiden går… Så kommer det et brev….

” Fordi du etter behandling ser ut til å klare deg godt, er du ikke lenger ansett å være i behov for umiddelbar plass. Dette betyr at du fortsatt skal få videre behandling, men ventetiden kan bli noe lenger.”

Altså hva i helvete er dette for noe da??!!!!! jeg blir så inn i granskauen forbanna…så forbanna at jeg har mest lyst til å slå noen!!!!

Er det ikke meningen at behandlingen skal virke? at man skal “straffes” for at man vil og ønsker å komme seg ut av dette helvete???

Nå er vedkommende så nedkjørt og knekt at det er snakk om kort tid før det går rett til helvete igjen….. Når man endeloig (ETTER LANG VENTING) kommer seg inn til behandling, så kan det da ærlig talt ikke være meningen at man skal stå nye 6-12 mnd i ny kø for videre behandling!!!???

Er jeg så dum at det bare er jeg som synes dette er meningsløst???!!

Hva er vitsen med å legge folk inn til behandling om de skal stå på venteliste etter venteliste om igjen og om igjen…. blir helt matt over at det virkelig fungerer slik… snakk om å ødelegge mennesker og kaste penger ut av vinduet…

Hvor dumme mennesker er det egentlig som sitter og vedtar slike ting? og de som jobber med dette??? hvorfor er ikke alle behandlingstrinn søkt på i god tid, slik at man kan gå videre med en gang man er ferdig på et sted???

Uten å ty til tåpelige sammenligninger…. men for enkelhhetsskyld…

Hvis jeg får kreft… så får jeg kanskje cellegift… hvis jeg responderer godt på cellegiften, så blir jeg for helvete ikke satt på vent med behandling til jeg blir dødssyk igjen!!

Det er ekstremt ille at man i dag må stå fra 6-12 mnd i behandlingskø… men at man i tillegg skal stå i den samme køen når man er i behandliong, men skal over til et annet sted, er så urimelig at det ikke finnes ord!!

Hvis det går galt for denne gutten, så skal ihvertfall jeg levere inn en politianm. det er helt klart… Nå må faen meg noen ta sitt ansvar her…

Til de idiotene som tenker – skaff deg en jobb,  -du har selv valgt det, – svake mennesker….

Ikke si dette til meg de nærmeste dagene, for da er jeg utilregnelig i gjerningsøyeblikket!!

Skal dette være en akseptabel rusomsorg???? jeg bare lurer……

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette diktet handler om mennesker i livets bakgård, og som har lite håp om hjelp. Skulle ønske at deres rop kunne nå oss, nå vårer myndigheter. De ber ikke om så mye, bare om hjelp til å få leve!

Det siste, triste ropet, det kommer fra meg nå!

Jeg er i dødens forgård, hva venter jeg så på?

At du skal høre ropet som kommer far min sjel.

Jeg vil så gjerne leve, at livet går meg vel.

Nå lever jeg dog ikke, så hør mitt rop, min bønn!

Du ville meg ei svikte, om jeg dog var din sønn.

Dog er jeg kun en fremmed, ensom i denne natt.

Forstår du om jeg ønsker, at jeg, jeg var din skatt.

Nå lever jeg på gaten, og jeg har intet ly!

Hvor jeg kan gjemme hodet, mot stormens mørke vy.

Mot vint’rens kalde vinder, som isner sjel og kropp!

Nei få av dere bryr seg, de styrende sier stopp.

Jeg vet jeg er rusbruker, kanskje min egen skyld?

Men jeg er dog medmenneske, og ingen verkebyll.

Jeg trenger medisin, jeg trenger hjelp mot rus.

Det håper jeg jeg får, før døden er mitt hus.

Du vil ei leve livet, det som jeg lever nå.

Du vil ei føle stanken, fra livets triste å!

Du vil ei føle rotten, som biter i min legg.

Du vil ei bo i huset mitt, som står der uten vegg.

Det siste, triste ropet, det kommer fra meg nå!

Jeg er i dødens forgård, hva venter jeg så på?

Tro meg, jeg vil bli reddet, mitt liv må ei ta slutt!

Det er mitt hjertes stille bønn, og dødens terskel brutt!

Skrevet av Kåre Fossum

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min Mamma Skriver en blogg…

De har hon gjort i många år nu..

Hon fick godkänt av mig till å få lov å skriva Om hur de är å vara pårörande till en Narkoman Dotter…

Jag är Glad mamma skriver och att vi kan dela VÅRAN historia om hur livet kan vara,inte bara som en narkoman men oxå en pårörande,en med människa som alltid finns där för dig som ALDRIG slutar älska dig oavsätt vad..

Jag har å Tacka min Mamma för att jag Lever i dag,jag vet kampen måste du ta själv och de är helt upp till dig å klara den kampen så jag ska ju känna lite stolthet över vad jag har klarat av med tanke på min bakgrund..

MEN Hade inte min Mamma funnits där för mig,vid min sida med sin kärlek år efter år efter år så hade min historia tagit slut för lääänge sen..

Jag ÄLSKAR Dig Mamma å önskar dig ALLT Gott framåt & vet att jag INTE kmr ge upp…!!!!

** Utdrag från en blogg!!**

http://eldiabla.blogg.no/

Denne damen skriver bl.a

sitat;

“Jeg liker ikke narkomane, og jeg er sikkert en av få som tør stå frem å si det skriftlig men det er den rene sannhet. Reaksjonene kommer garantert. (ja reaktionene kom)

Allikevel står jeg frem, mener det er mindre feigt. For det er å regne som en sannhet at de fleste i byen der jeg bor ikke liker narkomane, de tør så vidt se på dem der de står og tigger, folk går regelrett i sirkler for å unngå øyekontakt med de letende pengeslukende blikkene. Det hender jeg gir de noen kroner for jeg tror det kan få ned kriminaliteten og dermed hindre noen tyverier den dagen. Aner ikke hva en permanent løsning kan være. Politikerne i Oslo har jo vært inne på mye, og politiet har til og med fjernet narkomane med høytrykk, allikevel kommer de alltid tilbake.

Jeg synes det er trist at folk skal måtte gå å være redde for disse lugubre typene som står på gatehjørner og forpester byen med sin tigging. Sine skitne klær og skrukkete hender, på jakt etter noe de kan stjele. For det er jo sant, de stjeler som ravner, ja til og med små hunder om de får en sjangs. Jeg synes heller ikke at narkomane skulle få lov til å ha hunder for den saks skyld, hunder de ikke klarer å ta seg av og sørge godt for. Barn burde heller ikke være en menneskerett, tenk for en tragedie det er å bli født inn i en familie med rus? Hvordan hadde du likt det? Jeg er i allefall glad for at jeg har fått slippe ustabile foreldre i min oppvekst. Å vokse opp er hardt nok, om ikke man skal i tillegg får narkomane foreldre.

De napper vesker, tigger, og er dårlige forbilder for unge mennesker i byen. Allikevel er det ramaskrik når noen vil fjerne de, enda det er hva majoriteten hadde ønsket om det ble folkeavstemning. De går heller ikke av veien for å verve unge inn i miljøet. Jeg har ofte sett narkomane nærme seg unge mennesker i stedet for å støte de vekk som de burde. De narkomane har det sikkert ille, men de burde være voksne nok til å holde seg vekk fra å bidra med at andre havner i møkka. Det er allikevel en ønsketenkning, for de eier ikke skrupler.

Videre får narkomane tilbud på tilbud om avrusning og oppfølging, men ingenting virker. De kan vandre ut fra avrusning som de ønsker uten at det brukes tvang. Da mener jeg et slags reservat burde være løsningen. Det gjøres jo mot sigøynere i Frankrike, og Holland, så det burde være en mulighet her også.

Når en sånn gruppe tar vekk livskvaliteten ved å gjøre andre utrygge, så burde de fjernes”

****

Svar från Mamma på blogg inlägget jag la ut….

Zinna

22.sep.2010 kl.13:20

Kjære du…

Jeg skjønner ikke.

Hvis du hater NARKOMANER hvorfor kommer du og kommenterer min blogg?

Hva annet vet du om våres liv, kampen for min datter og hennes liv annet en det jeg skriver om. Hva vet du om bakgrunnen til at hun ble Narkoman el for den saks skyld hvorfor mange blir Narkomaner?

Du skriver at du synes synd på meg??? vet du, jeg synes synd på deg.

Min datter har aldrig stjelt, aldrig vært kriminell eller for den saks skyld skadet noen annen en seg selv, hennes sykdom NARKOMANI kom pga LEGE tabbe,.. Hun kjemper en hard innbitt kamp for å bli frisk, Så hvordan våger du komme å rakke ned på henne og våres kamp. Du borde skame deg for ditt syn på mennesker i nød. Jeg håper at du aldrig vil oppleve å bli behandlet på det viset som mange av de Narkomane blir. Men du skulle kanskje fått følt litt av det på kroppen så hadde du nok forandret litt av ditt syn.

Når man står på et legekontor gråter å ber på sine knær om hjelp, ber om at i dag må det finnes en plass for meg, og når det endelig finnes en plass så er det ikke behandling men oppbevaring man får. Når man står syk og blir avvist legehjelp, ikke får lov at handle på visse butikker ikke engang gå på kafe med sin familie. Når man blir behandlet som det værste avskumm, nederst på det laveste trinnet, misstrodd og beglodd dag etter dag, hva tror du det gjør med et menneske.

Så før du legger igjenn en kommentar hos noen som blogger bør du lese hele bloggen…

Min datter har nå klart seg 1 år som rusfri, men det er mennesker som deg som får dem til å falle igjenn...

Da jeg begynte å blogge om min datter fikk jeg hennes godkjenning, hun ville vise at det fantes noe mer en bare plata rundt Oslo… Det har hun klart. At vi er ærlige, ja om du leser bør du tåle det. Jeg valgte å at ikke sensurere noen på min blogg for alle skal ha lov til sin egen mening til og med en som du…

Ludvig Von Bethoven ♥

Det finns vissa narkomaner och X-narkomaner som kan ta vara på sina djur..!!!

Tinken

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag fikk min datter vite at hun hadde 2 uker på at bestemme seg for innleggelse for videre behandling. Det er snakk om 6mnd behandling og som mange kan skjønne så er det et stort og skremmendes skritt at ta.

Dette skrev hun i dag, det er hennes tanker, refleksjoner og redsel…

For et stort skritt og vanskelig beslutt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dag etter dag etter dag er den gnagende smerten der. Den der smerten som alle som har hatt vondt i ryggen kjenner så vel igjenn… Den gnager, sliter og tærer på humør og krefter, tunge tanker når du legger deg og tunge tanker når du står opp, jeg er så lei!

En dag i påska våknet jeg opp og  følte meg skeiv, jeg svingte beina ut av sengen og hørte mitt eget skrik, lenge før jeg skjønte at det kom fra meg… Smerten i rygg og bein var ubeskrivlig, jeg klarte ikke stå oppreist! Det ble starten på en evig rund dans med lege, naprapat og kiropraktor…! Jeg tror at jeg har prøvd alle gode råd, hjelp og pusteteknikker som finnes. Jeg har hatt utallige kiropraktor timer, men ingen har kommet på tanken å sende meg på MR.

Etter mitt siste kiropraktor besøk for ca 4 uker siden, mente han at jeg endelig var ferdig, det var ikke mer å hente på ryggen sa han. Men bare 2 timer etter besøket så klarte jeg ikke å sitte… Hver gang jeg setter meg ned i en stol, sofa eller krakk så føles det ut som om mitt venstre bein vissner vekk og nerver kommer i klemm. Det er en ubeskrivlig smerte, det brenner, svir, stikker fra korsryggen ned til leggen, og når jeg reiser meg opp igjenn så bær ikke foten mig. Når jeg våkner på morgenen etter en urolig natts søvn så må jeg rulle meg ut av sengen for å klatre etter veggen opp i en så kalled stående stilning, det vil si, antingen med bøjde knær og 20 cm kortere en hva jeg er eller i framot bøyd stilling… slik går jeg rundt i ca 10-15 min før jeg kommer opp i normal kroppstillning.. Jeg har atter en gang vært med lege, naprapat oh en ny kiropraktor… endelig! nå har det ihverfall blitt sendt en rekvisisjon til MR…Men her i Ålesund er det ca 3 mnd vente tid på MR på sykehuset og 5 ukers ventetid på medi3…

Samtidig som dette skjer så må jeg på enda et nytt legebesøk, det har kommet en stor kul på insiden av låret, og den vekser fort..legen fjernet den uten problem, men han likte ikke form eller farge på den så det ble å sende den in til prøve, allt i allt ble det 4 stign som jeg da skulle fjerne etter 8 dager. Legen ler, klapper meg på ryggen å sier i en god tone at de klarer jeg å ta vekk selv…Jeg følte meg så lei, sint og fortvilt at jeg ikke orket å protestere engang. Så nå går jeg å venter på prøve svar og MR… Samtidigt som jeg lurer på hvordan jeg skal klare å fjerne de stinga, jeg som ikke kan sitte ned engang??? Det ble en telefon til min mor, pute under ryggen liggendes på gulvet. Min Mor på alle fire som desperat prøvde å se  trådene…Glad ingen kunne se oss da.

Jeg er sliten no! Så sliten…!!

Jeg jobber fullt ut til tross for ryggen, for alle er ju enig i at hvis jeg blir sykemeldt så stivner ryggen helt å da blir det verre, og jeg kan ikke være sykemeldt for da går ikke ekonomien sammen. Jeg taper for mye på det og jeg sliter allerede så mye med det… med ekstra jobb og ekstra opp på ekstra jobben går det akkurat…Fan!!

Jeg prøver å holde meg oppe, prøver å ha possitive tanker, prøver å se fremåt og trøster meg selv med at det var ju værre før, da min datters situasjon var kritisk, men ordene er hule og jeg finner ingen trøst. Og når telefonen ringer og min datter visker Mamma! jeg er så redd, jeg sliter, jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer… Då renner begeret over og tårene strømmer fritt inne på lekebutikken…

Kommentaren jeg fikk på jobb herom dagen som jeg skriv i blogginnlegget under, knekte meg nesten, takk gud for sinnet i meg, som får meg til å plante begge beina hardt i bakken…

Men jeg føler at jeg mister meg selv, smerten i ryggen tar all energi fra meg, tankene på ekonomi, jobb og mine barn får meg til å vakle. Reningen fra advokaten står for døren etter samlivsbruddet og på en eller annen måte må jeg finne penger til den, hvordan? ja det vet jeg ikke…

Men jeg vet at jeg atter en dag skal klatre på veggen for å komme opp i stående stilning, atter en dag skal jeg gå på jobben, og atter en dag skal jeg finne noe å glede meg over. -I dag for at min datter lever til tross for at hun sliter, for at solen skiner og for at jeg har tre fantastiske barn som får meg til å smile mitt i allt det mørke….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har en vond tid no, og jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Jeg er sliten etter mye motgang og allt for mange kamper på allt for mange fronter samtidigt. Men til tross for slitenheten i kropp og sjel så føler jeg at løvemor våkner i meg og jeg blir sint.

Jeg er stolt av min blogg, av åpenheten min datter har gitt meg lov å formidle, om livet som sliter og dobbeldiagnose pasient. Åpenheten jeg selv deler om hvordan det er å være pårørende til ei flott ung jente med rus og psykriatrisk diagnose. Men å få det slengt i fjeset, at min blogg bare er her for at jeg kan sanke sympati og legge skylden for min dårlige morsfølelse og oppdragelse av min datter på systemet, samfunnet og helsevesenet er under all lavmål. min blogg er ikke ment for å sanke sympati, men for å opplyse og hjelpe andre i samme situasjon.

Og vet dere, ja dere som snakker….- jeg skammer meg ikke… hverken for min datter eller det liv hun har hatt, jeg skammer meg ikke for hennes diagnoser, eller hennes sykdom. Jeg skammer meg heller ikke at jeg er hennes mor, jeg er heller stolt av min datter for hva hun har vist, ikke bare meg men mange rundt oss, hennes åpenhet, styrke og svakheter, hennes vilje til å hjelpe andre og prøve vise at det går at få et bedre liv.

Jeg kan ikke slutte å tenke på ordene som traff meg så hardt i hjertet her om dagen da jeg var på jobb, en ung kvinne kom frem og spurte om det var jeg som var Zinna på nett, hun lurte på hva slags dårlig mor jeg var som kunne legge allt ut på net og hva jeg har gjort som sviktet min datter så at hun tok de skritt hun tok…  til avskjed slengte hun over skulderen athun håpet at barnevernet en dag kom å tok min sønn fra meg, før jeg skadet han og…

Jeg har hørt og lest mye stygt om meg som person siden jeg åpnet denne bloggen og vanligtvis så preller det av meg, jeg har ju valgt å være åpen og da må jeg og tåle andres meninger og tanker om saken. Men dette kom så allt for brått på meg og samtidigt som jeg føler at jeg allerede ligger nede.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har prøvd å skrive et innlegg her, som så ikke blir lagret eller publisert. Kommentar boksen min svømmer til tider over av spam og nå ser jeg at jeg har mistet alle stjernene mine…?

Hva skjer med vgb? er det bare problemer her?….

føler at jeg får mindre og mindre lyst å blogge her, men kvier meg samtidigt til å starte en ny blogg…

men begynner å bli allvorlig lei av alle problemer på vgb.

Flere som sliter???

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er 1 år siden no! 1år…

For 1 år siden kjempet jeg for ditt liv, for den hjelpen du trengte så sårt. For den hjelpen som du hadde krav på men som var så vanskelig at få. For 1 år siden, tenk hva tiden egentlig går fort.

For 1 år siden var livet mitt fyllt av angst og redsel. Livet ditt var fyllt av smærte og jag, jag etter den medisinen din kropp trengte, men samtidig ikke ville ha. Dine blodårer ville ikke mer og kollapset og du fikk allt vanskligere å få i deg den medisin du nå var så avhengig av. Du hadde hovne hender og fingrer, av og til var de så hovne at du ikke engang klarte å holde i et glass. Dine bein var fulle i sprøytestikk, og du hadde vondt for å gå. Du var full i angst og det var slutt mellom deg og din kjæreste og du følte deg ensom og overgitt.

Du ville ikke mer, du ønsket ikke leve et liv som dette, du orket ikke mer jag og bekymmer og din kropp sa stopp. Du bad på dine knær om hjelp, men allt du fikk til svar var at du kunne få en behandlingsplass i mars/april 2010. Vi visste begge at du ikke ville leve da, du hadde ikke den tiden, men ingen tok deg seriøst, for du såg ju så bra ut, til tross for det liv du levde.

Det er 1 år siden no….

1 år siden du ble manisk og abstinent,1år siden legen ikke tok imot deg på kontoret til tross for at det var han som gav oss beskjed om at møte opp og at vi ikke trengte timebestilling. 1år siden abulansen nektet å ta deg med for du var ju bare en narkoman… Til tross for at du skrek i smærter og ikke klarte å stå og gå…1år siden jeg gråt i angst for at jeg trodde du skulle dø i mine armer.

Det er 1 år siden jeg bar deg som et spedbarn, vasket deg, stellte deg, slepet deg frem og tilbake på gulvet, 1 år siden vi satt å såg på heroinsprøyten du hadde fremfor deg men som du ikke klarte å få satt. 1 år siden jeg ringte til Arild Knutsen i dyp fortvivelse og redsel, 1 år siden han satte den sprøyta på deg som gjorde deg frisk på få minuter og 1 år siden vi klarte å få hjelp til deg.

Vi har no levt 1 år i oppturer, nedturer i glede, angst, sorg og latter, 1 år med fremskritt og små fallgroper. 1 år uten dødsangst som den stadige følgesvenn.

Men det er også 1 år siden vår venn Hendrik døde, 1 år i savn og smerter for en ung mann som burde ha vært reddet og trygg.

Jeg sitter her og tenker tilbake på det året som har gått, føler både på gleden og sorgen, jeg skulle ha fått lov til å føle full glede for min datters tilfriskned, men den overskygges av Hendriks død for han skulle ha levt, han var ju rusfri, han bad ju om hjelp da han slet, han skulle ikke ha dødt….

14 agusti feiret du min elskede datter 1 års rusfrihet fra heroin helvetet du levde i. Det har vært et tungt år, men også et gledens år. Det har vært mange tunge kamper på veien, mange nederlag men og mange gode flotte dager og kamper som du har vunnit. Du har klart så mye på dette året, du har vist et ansikte og hatt foredrag om rus og psykriatri, du har pratet foran store forsamlinger, noe som både du og jeg ikke trodde var mulig at du kom til at gjøre…Du har støttet og hjelpt andre, vært der for mange pårørende når de lever i angst og redsel. Du har vært og er en pådriver for en bedre ruspolitikk og er en stemme for de svake i samfunnet.

Jeg er så stolt av deg.

Takk for det flotte år jeg har fått sammen med deg, takk for at du deler dine oppturer og nedturer med meg og takk vennen min for din utrolige ærlighet og åpenhet mot meg, det gir meg styrke til at være der vid din side hver dag… Takk for at du kjemper og for at du ikke gir opp for kampen er ikke vunnet, den har bare begynt.

Takk for at du er min datter og for at du viser meg en verden som trenger at bli vist…

Jeg elsker deg….<3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått høre så mange ganger no, at jeg og min datter har et helt unikt og spesiellt forhold til  hverandre. Den åpenhet og ærlighet vi har mot hverandre har knyttet oss godt sammen, gitt oss styrke, mot og stor dyp tro på hverandres pågangsmot og kampvilje. Men det har ikke alltid vært slik  for oss.

Jeg er bare en mor!? eller?

Da min datter kom til meg i en alder av 13 år, var hun tungt medisinert mot borderliner. Hun var apatisk og “flat” viste ingen følelser, hverken glede, sinne eller sorg men derimot stor misstro til vuksne mennesker og  deres ord. Hun var utrygg i sosiale settinger der det var mange vuksne mennesker som pratet med henne. Og sterkt misstroisk mot mennesker som skulle “jobbe” med henne i bl.a skole, psykriatri og helsevessenet. Hun følte seg og uelsket og uønsket, som en stor byrde for både meg og sin far. Og jeg følte at jeg hadde sviktet mitt barn og min uppgave som mor.

Jeg ble rådet til å være “åpen og ærlig” i samtalen med barneværnet og psykriatrin. Men til tross for hvor mye jeg pratet og forklarte fikk jeg bare høre at jeg ikke var ærlig nok med dem. Når jeg beskrev min datters redsel, angst og søvnproblemer så fikk jeg bare vite at hun måtte få høyere dose med medisiner, noe som jeg var sterkt imot. Til slutt følte jeg meg like misstroisk som min datter og jeg bestemte meg for å gjøre ting på min måte, for jeg er ju “bare en mor” eller??!

Jeg begynte å avmedisinere min datter, forklarte for henne hvor vikti følelser var, at det skulle være lov å gråte, være sint føle gledde sorg og smerte, men at vi måtte og lære oss at åpenhet og ærlighet var grogrunden til trygghet.

De første tiden uten medisin var tuffest, hun hadde “tikks” kunne ikke sitte still og hadde mye aggresjon i seg og vanskligheter med konsentrasjonen. Hun var redd å prøvde hele tiden å se om mine ord kunne “dobbeltolkes” Hun sjekket konstant om det jeg sa var det jeg sa.

Jeg er ju bare en mor…

Eller??!

På veien dit vi er no har jeg vært Hennes venn, behandlere, psykolog, lege, ruskonsulent, lærer og mor. Men end så blir vi møt med at jeg er bare en “mor” en pårørende, men er jeg det?… Bare en mor?

Å være bare en mor hadde vært godt nok for meg, da hadde jeg sluppet å høre, sett og opplevdt allt det vonde, men hadde min datter da levt i dag?

Jeg har kjempet en hard kamp for min datter, for hennes ærlighet og åpenhet, hun har kjempet en hard kamp for å tørre å være så åpen og ærlig mot meg til tross for at hun vet hvor mye smerte det vil gi meg.

Ja vi har et unikt forhold, vi prater om allt på godt og vondt. Vi deler livets alle hemligheter, smerter, besvikelser, tårer, sorg, glede og lykke. jeg følger henne på veien og hun følger meg. Ærligheten har gitt oss begge mange vonde opplevelser, men og mye lærdom og forståelser. Hun har lært meg livet på skyggesiden, gitt meg kunnskap og en dypere forståelse for de som sliter. Jeg har lært henne at det går å leve med diagnose, å finne håp, glede og styrke.

Men jeg er bare en mor, og hun er bare en datter!!??? eller?

Nei! hun er min datter, vært at kjempe for, mitt elskede barn med sine drømmer om en fremtid uten rus. Jeg er en mor som kjempe for å bli hørt, kjemper mot systemet som ber oss at glemme våre barn, jeg er ikke bare en mor eller enda en pårørende, jeg er hennes mor og hennes stemme i systemet…

Jeg er BARE en MOR en PÅRØRENDE som KJEMPER for sitt BARN

Jeg er mor, psykolog, behandlere, ruskonsulent, en god lytter og rådgiver…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sitter her med min kaffekopp og lar tankene vandre, det er sommer og regnskyene henger tungt over fjelltoppene. Akkurat som for 3 år senn.

For 3 år senn var jeg i NAV systemet, jeg skulle endelig få omskolering etter en skade jeg pådrog meg da jeg jobbet på sjøen, jeg gledet meg og håpet at jeg kunne få lov til å bygge videre på min grunnutdannelse innom helsevesenet. Men min Nav konsulent fortalte meg at de nye reglene ikke gynnet min sak, jeg måtte ta en utdannelse på minimum 12 måneder eller finne praksisplass. Og legesekretær utdannelsen varte bare i 10 måneder. Jeg kunne få støtte til halve tiden og resten måtte jeg da betale selv. Jeg ønsket da å få lese in rus og sosialfag så at jeg kunne jobbe med problembarn. men min Nav konsulent mente da at det ikke var et bra beslut, da min datter var i aktiv rus og slet med psykiske lidelser. Hun avviste mitt ønske uten videre diskusjon med meg. jeg fikk en plass på et jobbsøker kurs og en praksisplass på et begravelsebyrå. Nav konsulenten mente det var bra for meg, for min videre utvikling i livet, hun formulerte seg  på den måten at jeg måtte lære takle nederlag og venten på døden. Jeg forklarte for henne at dette ikke var det beste for meg, jeg hadde ju en datter i aktiv rus og jeg gikk i konstant angst for hennes liv. Men Nav mente at med dette kom jeg til å vekse som person og i arbeidslivet. Jeg prøvde å argumentere for at dette ikke var en omskolering og at jeg hadde rett på skole, men fikk da bare beskjed at om jeg ønsket ekonomisk bistand fra Nav måtte jeg bare takke ja til denne plass og det var ju mulighet for jobb etter endt praksis på 8 måneder. Jeg husker hvor tungt mitt hjerte var og tårene på mine kinder om natten. Jeg var bekymret for min datter og det liv hun levde og no var jeg bekymret for meg min psykiske helse og min ekonomi…

På denne tiden var min datter meget destruktiv, hun levde fra dag til dag, brydde seg ikke om hun levde eller døde. Hun var sliten og dypt deprimert, store problemer med søvn og matlyst og hverdagen var tung og mørk for oss alle. Det føltes som om jeg druknet, druknet i tanker, angst og kaos rundt meg, samtidig som jeg prøvde å holde meg sterk og trygg for min lille sønn på 2 år.

Min datter hadde et ønske om å ta en utdannelse som frisør og kom in på skole, men for å klare skolen bestemte hun seg for å legge seg in til behandling, hun ønsket at bli stabil i sin bipolaritet og få kontroll over sitt rusbruk. Hennes ruskonsulent støttet henne i ønsket om innleggelse men ikke i hennes ønske om at prøve skole og utdannelse, og 2 uker før skole start fikk min datter plass for behandling og avrusning.

Jeg måtte fortelle sjefen på jobben og mine arbeiskoleger om min datter og det liv hun levde, det var tungt og jeg var nervøs for deres reaksjoner, men jeg fikk enormt med støtte og bare positive reaksjoner fra dem, det hjalp meg å holde ut.

4 dager før skolestart ble jeg  inkallt til et møte med behandler, min datter og ruskonsulent på behandlings plassen, de ville legge opp en positiv plan og utvikling for min datter, møtet skulle handle om allt det hun hadde klart og de mål hun hadde satt seg opp, det skulle hjelpe henne å bygge opp sitt selvfortroende og positivitet for fremtiden. Men slik blev det ikke…

Min datter, jeg, ruskonsulent og 2 behandlere fra avdelningen stuet oss sammen i et litet rom. Min datter åpnet møtet med en positiv fortelling om allt det hun hadde klart på så kort tid, hun fortalte om sine drømmer og håp for fremtiden og gleden hun følte for å begynne på skolen. hennes behandlere støttet henne og fortalte om hennes utvikling og fremskritt hun hadde gjort på de 10 dager som hun hadde vært der med dem når ruskonsulenten til slutt avbrøt dem med sinte ord. Ord som en i dag runger i mine ører, som en i dag gjør meg sint og opprørd. -Kjære Michelle “sa han” hvordan kan du tro at det er mulig for DEG at begynne på skole? Hvordan kan DU tro at du skal klare det her? Hvor skal DU BO? Du vet vel at din MOR ikke vill at du skal bo hjemme så lenge som du er i aktiv rus!!! – Hvordan kan DU mene at DU er sterk nok for dette??? Og så snur han seg til meg… Synnøve fortell din datter no at så lenge som hun ruser seg så er hun ikke velkommen hjem. Det ble helt stille i rommet, allt man hør er min datters raske pust og tårer som har begynt å renne ned for hennes kinder. Jeg løfter hodet og ser på de sjokerte ansiktene rundt meg, før jeg klarte å samle meg nok til å si at – nei, det kommer jeg aldrig til å si… Michelle reiser seg opp på svke bein, hennes sjelslige smerte står skrevet over hele henne, hun ser svak ut, med vaklende bein, flakkende blikk og hvitt ansikte, all glede i hennes øyne er vekk, de ser helt døde ut. Og jeg begynner å gråte. Min datter presser frem at dette orker hun ikke høre på og hun vakler ut av rommet. Hennes behandlere reiser seg opp uten et ord og går ut sammen med henne. Jeg sitter igjenn sammen med ruskonsulenten og min datters personlige støttekontakt på plassen. Hun er sint, sier med klar hard stemme at dette var ikke møtet ment for, dette var et møte for å bygge min datter opp ikke rive henne ned. Samtidigt som ruskonsulenten snur seg mot mig og nesten skriker til meg at nå må jeg begynne å skjønne allvoret i min datters situasjon, den eneste måten jeg kan hjelpe henne nå på er å si at hun ikke får lov til å komme hjem. Jeg nekter!! Reiser meg opp og går. Jeg orker ikke bry meg om at jeg gråter ofentli på bussen, jeg orker ikke bry meg om sminken som renner og blikkene som brenner i nakken, men jeg vet at når jeg kommer frem til jobb igjen må jeg på en eller annen måte pussle sammen meg selv, sette på meg et ansikte som skjuler alle spor av møtet for jeg skal ju møte mennesker i dyp sorg…

Jeg sitter her med min kaffekopp, tenker tilbake på det som har vært og føler sinnet blusse opp igjenn. Sinnet over NAV som presset meg ut i en jobb som handler om de etterlatte, de i sorg og dyp fortvilelse. Når jeg selv var full i angst over livet. Jeg føler sinnet for den ruskonsulent som prøvde å tvinge meg til så si ting jeg ikke har tro eller ønske om at si. Som fikk min datter til å miste sitt håp om en fremtid. Jeg trodde det handlet om å hjelpe, om at førstå, ha empati og bygge opp et menneske, ikke å knuse og rive sønder allt som de hadde klart. Den dagen forsvann min siste illusjon om hjelp.

Jeg sitter her en sommer dag 3 år frem i tiden og ser min datter leve et utryggt, men rusfritt liv. vi har til dels lykkes, hun har snart klart 1 år som rusfri. Det har ikke vært et lett år og veien frem er fortsatt lang og hard.

Jeg ønsker ikke å glemme det som har vært, jeg ønsker å huske hver en settning, hver en dag, hver smerte og tåre som ble følt og fellt på veien til i dag. for på denne måten håper jeg at vi kan hjelpe andre på denne harde vandring av livet på skyggesiden. gi dem håp og drømmer om at en fremtid er mulig. At aldrig gi opp…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tenk deg at du fryser.. Du har ingen steder å gå, ingen busser å ta, det fossregner og du står på gaten.
Det har vert slik en stund nå. Kledd i et par uforede støvletter, en bukse som egentlig burde ha sett
sine siste dager for lengst, en tynn genser og en ikke særlig varm jakke. Du er dårlig, du har mistet
følelsene i bena for lengst og kan ikke lenger stå oppreist. Du tenker og ønsker at en bil snart skal
komme kjørene inn på plassen. At vinduet blir rult ned og at du blir vinket inn. Det tar lang tid, men
bilen kommer etter hvert. Du blir vinket bort, og du setter deg inn. Du er kald innvendig, følelsene
er slått av, men varmen i bilen er fantastisk. Du har ikke tenkt på ant en å bli frisk og å få varmen
i deg de siste timene av kvelden og natten. Men det har sin pris. Du tenker for deg selv mens du ser
på denne fremmede mannen i bilen: ”håper ikke jeg blir voldtatt i dag og” Dere blir enig om pris, og
kjører videre til et sted der dere er trygge mot politiets aksjoner. Du har fått beskjed om hva du skal
gjøre. Du kler av deg på en villig og glad måte, mens du innvendig kjenner at du helst bare vil hoppe ut
av bilen å løpe. Men du gjør d du må, du trenger pengene sårt. Du føler deg ekkel, skamfull, stygg..
Du føler total avsky til deg selv. Dere blir ferdig, og du føler en lettelse uten like. Du har klart å
gjennomføre det enda en gang, du har pengene, og nå er det en mindre å ta seg av i løpet av natten.

Dette gjentar du hver natt. Det føles grusomt. Du kjenner at kroppen kjemper imot hver gang. Du håper på
å overleve hver gang, og hver gang det skjer håper du på å være ferdig så fort som overhode mulig. Utover
kvelden har du, hvis du er heldig noen tusenlapper å klare deg med når solen går opp. Utslitt etter natten
våkner du enda dårligere enn til å begynne med, gjennomvåt, iskald, tynn og skrøpelig fra benken på
bystasjonen, benken i parken, i sanden ved domkirken eller framdeles på strøket. Det kommer som oftest
et punkt i løpet av natten der du ikke klarer å bli med disse ukjente, som oftest gamle, og noen ganger
farlige mennene. Der du er utslitt og må sove. Men nå er natten over og du har våknet. Du er skjelven og
ufattelig dårlig. Ingen av menneskene på vei til jobb vet hva du har gått igjennom, og går igjennom hver
dag. De ser på deg med avsky. Noen ser på deg med redselsfulle triste blikk. En kald iste på butikken unner du deg
før du skal opp den lange bakken etter din så altfor etterlengtede medisin. Medisinen som holder en alvårlig
sykdom på avstand.

På toppen er det ikke kommet så mange endå, men de fleste som er der er slitne, skitne og/eller fillete,
og ellers svært preget av et liv på kjøret. Du spør atter medisinen din. Heroinet. Når pengene er byttet
med nok til noen for få doser setter du deg ned under et tre. Du ser alle nålene på bakken, men er for
vant med det bildet til å en gang ense det når du setter deg ned midt oppi det. Du åpner vesken og tar
opp kaffeskjeen du alltid har med. Du tar litt vann i pumpen og heller det deretter oppi skjeen. Litt
sitronsyre, og så til sist medisinen. Alt kokes opp med en lighter som ikke funker så bra i vinden. Du
spør om hjelp, og noen andre slitne sjeler kommer bort å er behjelpelig med en ekstra lighter, og er med på
å skjerme for vinden. Til tross for all elendigheten i miljøet, opplever du en form for samhold. Det er ikke vonde
mennesker, det er desperate mennesker. Det er narkomane, finere kaldt rusavhengige. Det er syke mennesker som trenger
medisinen sin. Det er de vennene du har. Alle med sin historie. Alle med sine måter å overleve på. De er mennesker.
De er akkurat som deg.

Skrevet av Therese.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Livet går videre med små og store slag…

Livet som pårørende er ikke enkelt, det er så mye du skal klare av, så mye du vite for å nå frem i systemet, for no er det ikke rusen som er den største faren, men systemet som ikke finnes der eller som ikke klarer å fange opp.

Sommeren står for døren og med den mange foreldrers og pårørendes værste mareritt.

Mange nye ukjente fjes dukker opp i rusmiljøet, og rund Oslo S. Man kan se ungdommer helt ned i 12-13 års alderen debutere i tung rus, og i et hardt miljø. Systemet som skal finnes der ute for å fange de opp, stenges for sommeren.

Alle skal ju ha rett til ferie, men har vi rett til ferie?, vi foreldrer og pårørende? Det er no vi trenger tryggheten, rammeverket og systemet, men istedenfor så stenger en del behandlingsplasser, ruskonsulenter, psykologer og annet hjelpepersonel går på ferie. De som prøver å komme ut av ruslivet blir passivt sittende og mange faller tilbake fordi at angsten og ensomheten blir for stor.  Det er ikke det at jeg mener at de ikke skal ha ferie, men jeg mener at det skal finnes et system for dem når sommeren kommer som kan hjelpe og fange opp. Og hvorfor må det være slik at så mange går ut i ferie samtidigt i denne gruppe at de ikke klarer å dekke behovet om hjelp? Andre yrken må man ju dekke opp så at de ikke blir fare for liv? Men ikke her…

Med min egen datter går det fremover. Det har vært en meget tuff tid, og jeg har ikke hatt krefter nok til å skrive her om det. Livet ble som et sakte mareritt i sakte kino. Kamper på alle fronter. I helsevesentet, med Nav og samtidigt samlivbrudd. Men livet går videre, med små små skritt på den rette vei.

Min datter er ei jente med dubbeldiagnos, for første gang har hun klart å gå igjenom en manisk fase i sin bipolaritet uten rusmiddler. Men det har vært en kamp som kunne ha fort kostet henne livet. Hun bad og trygglet om hjelp fordi at hun følte at noe var på vei at skje med henne, for første gang i sitt liv bad hun selv om innleggelse på psykriatrin, men fikk nei, det fantes ikke plass for henne. Hun kontaktet da alle instanser, ringte rundt bad, gråt og bønnet. _snille hjelp meg, jeg er så redd for å sprikke, jeg vill ikke tilbake til ruslivet, rus skremmer meg og jeg vill ikke, tankene blir for mye, suget etter rus klarer jeg ikke stoppe uten hjelp, angsten spiser meg og jeg klarer ikke sove. Jeg merker at noe er helt fel, men jeg vet ikke hva eller hvorfor, hjelp meg at klare dette… Men det var ikke plass! Hun klarte seg gjenom en helg med nød og neppe og etter mange påtrykkninger og telefoner fra både meg min datter og hennes ruspsykolog så fikk hun en plass. Endelig tenkte vi…

Men da startet bare en ny kamp, kampen for retten til sine medisiner…

Legen på avd, mente at hun fikk en kikk og rus av 2,5mg stesolid til natten for å dempe angsten. Til tross for at hun har fått det godkjent av fastlege og LAR lege, så nektet denne legen henne det. Han følgte heller ikke foreskrivningen på de andre medisinene, santac fikk hun kun på morgenen til tross for at hun våknet om natta med så mye syreoppstøt at hun kastet opp. Det var og en del problem med de annsatte på avd. de skjønte ikke hennes måte å være på, for de såg ikke tegnene på at hun var i manisk fase. Rastløs, lite sømn, angst og urolighet, hennes bønn om rammeverk og planbygging så at hun visste hva som skjer rundt henne til enhver tid. Hennes ukontrolerede humør endringer og de evige 1000 spørrsmåla…Men hun klarte det, hun klarte sine 10 dager på avd, sammen med noen få gode hjelper som hadde innsikt i hva hun virkelig trengte. Jeg er takknemlig for dem.

Min datter får skryt hele tiden om hvor flink hun er, hvor utrolig god innsikt hun har i sin sykdomsbild og hvor godt hun skjønner hva slags hjelp hun trenger, men når hun trenger det så finnes det ikke der for henne og det kan ødelegge så mye på så veldi kort tid. Hun har brukt 10 mnd på at prøve bli frisk fra en dødlig sykdom. Men at få medisiner er ikke det samme som at bli frisk, det er bare et hjelpemiddel på veien til friskheten. Allt annet må læres på nytt. Hun kan allt om rus og rusjag, livet på gata og hvordan det er at være syk, men hun kan lite om det normale følelselivet, om hverdagslivet som vi andre lever . Det er det hun trenger hjelp og førståelse til for å lære, og så som mange med henne trenger hjelp med.Men når sommeren kommer finnes ikke den…

Livet går videre med små små skritt, og med alle små og store hjelpere der ute så har hun klart seg gjennom en tøff tid, nå må hun bare bygge seg opp til videre kamp.

Livet som pårørende og foreldre er ikke lett, det er no redselen for sommeren og ensomheten tar over, redselen for våres barn skal havne i feil miljø. Og rundt Oslo S rekruteres det  nye sjebner in i rusmiljøet….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg bare må dele denne med dere her på bloggen. Jeg har ju delt alt annet i livet mitt så den størrste og gledligste nyheten må jeg da også dele med dere.

17mai kom, og med den feiring av landets nationaldag, jeg og lille gutt gikk i tåg for første gang og han var spendt og glad, skyene hang fare truende lavt og var grå og tunge. Men heldigvis kom ikke regnet.
Jeg må si jeg var stolt av gutten min i går, en flott ung mann på 5 år i bunad som sang for full hals og viftet med flagget stolt fremfor seg. Han klarte å gå hele tåget uten å klage eller synes det ble for langt. Når vi endelig kom i mål var det pølsefest på lista å så heliumbalong…så klart… to store blå glade øyner fanget den grønneste ballongen du kan tenke deg… å så kom nyheten…Mamma du skal bli mormor=)
Den største gaven en mor kan få…Tenk jeg skal bli mormo og min eldste jente mor…
Herre gud, det kribler i kroppen og hjertet føles mykt og varmt, mine lepper kan ikke slutte å le…Jeg er så glad g lykkelig for oss alle…

Tenk dette er nesten like stort som å bli mor for første gangen… Kan ikke la være!

Tenk, jeg skal bli MORMOR<3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende