http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=528667

 

 Kjære Helseminister Bjarne Håkon Hansen

Min datter er en av de alle rusmissbrukene her i Norge, hun er 19 år og har en kjæreste med samme problematikk.

Jeg har i 6 års tid, brukt all min fritid til kampen for hennes liv. Et liv som preges av angst, selvskading og dype depresjoner.

Min historie begynner i Sverige, da min datter bare var 4 år gammel, hun utviklet da et søvnproblem etter å ha blitt skremt av en sk full man. Vi var in og ut av barnpsykriatrin en lang stund før hun fikk tilbake en normal søvnsyklus. Men i en alder av 11 år kom hennes problem tilbake og med den utviklet hun depresjoner og selvskadning. Etter mye å langvarig påtrykkning så fikk hun endelig et tilbud på BUP.

Hun gikk til utredning en lang stund før de kom en diagnose som sa at hun var borderliner med personlighetsforstyrelser, hun ble da medisinert med Remoron 65mg x2, mot min vilje. Hun var da 13 år.

Etter at min datter ble medisinert, ble hun flat…. Det vil si, hun log ikke, hun gråt ikke, hadde ikke noen følelser som sorg, glede eller sinne. Dette var hennes første møte med rus. Allt vondt som var i henne ble da borte. Men hun fungerte ikke. Hun sov og åt som en robot, hun klarte ikke skolen å ungdomstiden som skulle vært så fin  ble borte.

Da hun var 14 år kom vi til Norge, jeg sprang fra kontor til kontor for å finne hjelp til mitt barn, men jeg fikk bare høre at jeg engstet meg for mye å det var ikke problem med min datter, men med meg, jeg var overbeskyttende å måtte lære meg å slippe taket om henne.

Jeg såg på tv et program om selvskading å hvor man kunde henvende seg for å få hjelp. Jeg kontaktet da Bergen, men hvilken hjelp fikk jeg? 2 brosjyrer om selvskading som jeg måtte betale 500kr for.

Jeg var med fastlegen,barnevernet,Bup,voksenpsykriatrin osv. Men inget skjedde.

Hennes depresjoner begynte å bli av mer allvorlig art, hun begynte å skade seg mer og mer å dypere og dypere. Jeg begynte å få angst hver dag når kvelden nærmet seg, for jeg visste hva natten kunde gjøre med min datter.

Skolen begynte å rapotere om sløvhet og fravær. Da først reagerte barnevernet å jeg fikk et hjembesøk.

Mitt møte med barnevernet var allt annet en possitivt, de satt der med anklagende blikk å streng mine å fortalte meg at jeg ikke snakket sanning om min datter til dem. De mente at jeg undanholdt opplysninger om min datter for dem. Jeg følte meg dypt krenket og meget opprørt. Her hadde jeg sprunget til dem ett antal ganger med bekymringer for min datter, som de da ikke tok allvorligt, men da skolen rappoterte til dem så tok de afære med en gang.

Etter mange møten på barnevernet fikk jeg endelig presset igjenom en ny vurdering på Bup. Diagnosen blev da Bipolar type 1, lange depresjoner og få intervaller med mani. Hun hadde i denne tid en eksterm situasjon med søvn. Å de forklarte meg at de hang sammen med hennes diagnose. Denne gang fikk hun en medisin som heter Lamictal. Endelig begynnte jeg å se mitt barn under allt det vonde.

Lamictalen stabiliserte hennes humør så at hun kunde funger i det daglige livet, men den hjalp ikke på hennes selvskadning å hennes søvnproblem, hvor jeg en sprang så fikk jeg bare høre at hun blir medisinert å at det kommer til å ordne seg for henne. No var det min tur å slappe av å nyte livet, jeg hadde ju gjort allt jeg kunde for min datter. Men hadde jeg det?

Kjære Helseministern, dette var starten på min datters rushistorie. Jeg har gjort allt en mor kan gjøre for sitt barn, men det er ikke nok. Jeg når ikke in eller frem i systemet. Min datter er i dag 19 år hun bruker heroin, hun har ikke bærende ådrer i armene så hun injiserer i halsen.

Hver dag de siste 4 årene har hun våknet å møtt sitt speilbilde, hver dag har jeg fortalt henne at hun er vakker, men hennes sykdom gjør at hun ikke kan se det, hun har stemmer i hodet som forteller henne hvor lite værd hun er, hvor misslykket hun er, hvor stygg og uelsket hun er. hennes bild av seg selv er ett missfoster, å for å kunne takle sin hverdag begynte hun med dop. No er det dopen som takler hennes hverdag og hun dess slave……. 

 September 2007 fikk min datter en psykose etter å ha prøvd å slutte med droger selv, etter tre tøffe dager ble hun hentet av noen "venner" for en liten tur på byen. Det sluttet med 14 timmer på glattcelle, for som legevakta sa, hun er for frisk for å bli tvangsinnlagt, men for syk for å komme hjem.

14 timmer!! hvilken forskjell gjør det? det hun trengte var hjelp, å jeg bad på mine knær for hjelp, men hjelpen jeg fikk var jenta mi på glattsele der hun prøvde å ta livet sitt, å jeg fikk barnevernet hjem for jeg har en liten sønn på 3 år.

Etter mitt store rop om hjelp så fikk jeg beskjed om at det beste for meg var å stenge min dør for min datter, sette ned foten å si fra at så lenge hun ruser seg er hun ikke velkommen hjem, ellers kom jeg til å miste min sønn, for rus og små barn er ikke forenligt å jeg må tenke på de små barna. Men hva med henne da? min kjære Helseminister, hvor skal hun gå? å hvem skal se til at hun lever? Skal jeg bare glemme at jeg har født henne å at hun har værdt min datter i 19 år?

I desember 2007 fikk min datter endelig hjelp, hun fikk en plass på en rusklinikk i midt norge, vi trodde at no skulle ting endelig bli bedre, men det ble bare værre. Når hun for in til avrusning forklarte jeg for personalet om hennes dobbeldiagnose, om hennes søvn problem og hennes store toleranse for søvnmedisin, de bare smilt å sa dette skal gå så bra så…. Hvor mye jeg en bønnet å bad så sa de bare at jeg skulle slappe av, la dem ta hand om jobben sin å jeg skulle senke skuldrene…. Etter 9 dager med 6 timers søvn og små intervaller med dvale, måtte legene kaputulere, da gav henne sobril mot reglerne på klinikken. De kunde ikke skjønne at en så liten og tynn jente kunde stå oppreist etter de doser med medisin som hun fikk. Hun feiret jul og nyttår på klinikken å hadde store planer på å søke seg videre for langtidsbehandling, men min datter ble forelsket og etter tre varninger så fikk både hun og gutten beskjed om at en av de måtte reise fra klinikken for forelskelse og romanse var ikke forenligt med klinikkens polesy. Begge reiste…..

 Kjære helseministeren siden januar 2008 har jeg og min kjære datter og hennes kjæreste sloss å kjempet for deres rett til å få behandling som par og med dubbeldiagnose. Og i april 2008 hadde de fått plass på Ullevål for 4 ukers avrusning, deres ruskonsulent hadde lovet dem plass på Manifestsenteret som par, noe hun verken skulle ha lovet eller kunne ha lovet, for det viste seg at de manglet søknad for min datter og søknaden til hennes kjæreste hadde de trukket tilbake. Hvis de to unge hadde reist in for avrusning så hadde de kommet ut til en hverdag mye mer skremmendes en den de allerede levde i, de hadde blitt bostadsløse og uten penger, med en stor risiko for overdose.

Jeg som mor som har kjempet så lenge for mitt barn å no for de begge, kan ikke skjønne hvordan en ruskonsulent kan gjøre en så stor feil. Hun som ruskonsulent burde vell vite hvordan systemet virker å hvordan man går til veie når man søker behandlingsplasser?

 I Juni var 3 måneders fristen utløpt. 7 ulike instutisjoner har takket nei til de begge, det finnes få plasser her i Norge som kan ta par med dubbeldiagnoser, det er en gruppe som er meget forsømt. De sier at de ikke satser på par behandlig fordi forskningen viser til dårlige resultater, men jeg kan ikke se meg enig der kjære helseminister. Forskning er gjordt på par ikke individer å alle mennesker er forskjellige å alle skal ha rett til kjærlighet og omtanke, hvorfor skal ikke narkomaner ha den retten, kan du svare meg på det?

Min datters kjæreste sliter, han har ikke en faststilt diagnose. Og hans behandler som han hadde på DPS Follo skrev han ut, men til tross for at hun avsluttet sin behandling med pasienten har hun sendt et direktiv til hans lege der det står at legen ikke har lov å skrive opiatmissbruker på hans journal, hvordan kan hun ha rett til å gjøre det? Hun har følgt han i lang tid etter avsluttet pasientforhold, hun var også behandler for min datter å timen min datter hadde med henne handlet kunn om hennes kjæreste. Dette er klare regelbrudd og overtramp. Men når jeg tar det opp sier de at de ikke spiller noen rolle for hans behandling, Men kjære helseministeren det gjør det. De sier at han var rusfri et par år å derfor så kan de ikke skrive opiatmissbruker. Hvordan er det mulig?

Han har brukt heroin i 6 år, skal han straffes fordi at han klarte å være rusfri? å skal han straffes fordi en behandler føler at hun har rett til å sende direktiver til legen. Dette medfører at gutten ikke kan søke LAR. Allt han vil er ju å få et verdigt liv.

4 agust reiste mine to kjære til behandling, vi håpet at no skulle ting bli bra. Nav hadde kjøpt plass på Gamle veiviseren på Karmøy.

Min datter får medisinsk nedtrappning, hennes kjæreste får ikke, min datter får sobril og oppfølging, hennes kjæreste får ikke.

Hver dag er en kamp, for at de skal bli på en plass som de misstrives kraftigt med.

Arbeidstreningen for å komme seg ut til arbeidslivet består i å vaske ganger å toaletter. Samt male hus.

Medisineringen blir ikke skjermet, så alle kan se når pasienter får sin metadon, hvordan skal det motivere til videre kamp for en rusfri tilværelse?

Min datter ønsker seg skolegang der hun kan ta studiekompitanse å mulighet til utdannelse, min datters kjæreste ønsker å kunne ta fagbrev som snikker og flislegger. Det er noe han har jobbet mye med å er meget flink.

Denne Plass som mine kjære er på er demotiverende og nedtrykkende, hvordan skal de klare å holde motivasjonen oppe?

Kjære helseministeren, du snakker så fint om at rusomsorgen er en nedprioritert gruppe i helseNorge, du sier at du vil sattse på dette området. det skal bevilges mer penger å prøve samordnes bedre. Men hvordan?

Når regeringen bruker370 millioner i øremerkede penger for rusomsorgen betyr ikke det at rusomsorgen blir bedre, for det har den ikke blitt i 2008.

Regeringen kan sattse 500 millioner uten at den blir bedre, det er hva komunene gjør å disponerer pengene som avgjør om rusomsorgen blir bedre.

Plasser som helse sør øst kunne ha betalt 2000 kr døgnet for mine kjære koster no 3000 kr døgnet fordi pasientfristen ble brutt.

Helse sør øst har lagt ned 70 sengeplasser bare i år.

Mine to ønsker å reise fra palssen, ønsker seg en ny plass der de tar begge på like vilkor,der begge er like mye i fokus og ikke bare den ene. men hvor finnes det? Når ikke engang legene klarer å samarbeide i rusomsorgen.

Kjære helseministeren kan du gi meg et håp for fremtiden?

Jeg ønsker meg en natt uten å være redd, en morgen uten angst om at no er de døde eller har reist fra plassen, jeg ønsker meg et verdigt liv for MEG og FOR MINE.

MVH SYNNØVE 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende