Jeg vet ikke hvor ofte jeg har prøvd å skrive et innlegg her, som så ikke blir lagret eller publisert. Kommentar boksen min svømmer til tider over av spam og nå ser jeg at jeg har mistet alle stjernene mine…?
Hva skjer med vgb? er det bare problemer her?….
føler at jeg får mindre og mindre lyst å blogge her, men kvier meg samtidigt til å starte en ny blogg…
men begynner å bli allvorlig lei av alle problemer på vgb.
Flere som sliter???
av 5 lesere
Det er 1 år siden no! 1år…
For 1 år siden kjempet jeg for ditt liv, for den hjelpen du trengte så sårt. For den hjelpen som du hadde krav på men som var så vanskelig at få. For 1 år siden, tenk hva tiden egentlig går fort.
For 1 år siden var livet mitt fyllt av angst og redsel. Livet ditt var fyllt av smærte og jag, jag etter den medisinen din kropp trengte, men samtidig ikke ville ha. Dine blodårer ville ikke mer og kollapset og du fikk allt vanskligere å få i deg den medisin du nå var så avhengig av. Du hadde hovne hender og fingrer, av og til var de så hovne at du ikke engang klarte å holde i et glass. Dine bein var fulle i sprøytestikk, og du hadde vondt for å gå. Du var full i angst og det var slutt mellom deg og din kjæreste og du følte deg ensom og overgitt.
Du ville ikke mer, du ønsket ikke leve et liv som dette, du orket ikke mer jag og bekymmer og din kropp sa stopp. Du bad på dine knær om hjelp, men allt du fikk til svar var at du kunne få en behandlingsplass i mars/april 2010. Vi visste begge at du ikke ville leve da, du hadde ikke den tiden, men ingen tok deg seriøst, for du såg ju så bra ut, til tross for det liv du levde.
Det er 1 år siden no….
1 år siden du ble manisk og abstinent,1år siden legen ikke tok imot deg på kontoret til tross for at det var han som gav oss beskjed om at møte opp og at vi ikke trengte timebestilling. 1år siden abulansen nektet å ta deg med for du var ju bare en narkoman… Til tross for at du skrek i smærter og ikke klarte å stå og gå…1år siden jeg gråt i angst for at jeg trodde du skulle dø i mine armer.
Det er 1 år siden jeg bar deg som et spedbarn, vasket deg, stellte deg, slepet deg frem og tilbake på gulvet, 1 år siden vi satt å såg på heroinsprøyten du hadde fremfor deg men som du ikke klarte å få satt. 1 år siden jeg ringte til Arild Knutsen i dyp fortvivelse og redsel, 1 år siden han satte den sprøyta på deg som gjorde deg frisk på få minuter og 1 år siden vi klarte å få hjelp til deg.
Vi har no levt 1 år i oppturer, nedturer i glede, angst, sorg og latter, 1 år med fremskritt og små fallgroper. 1 år uten dødsangst som den stadige følgesvenn.
Men det er også 1 år siden vår venn Hendrik døde, 1 år i savn og smerter for en ung mann som burde ha vært reddet og trygg.
Jeg sitter her og tenker tilbake på det året som har gått, føler både på gleden og sorgen, jeg skulle ha fått lov til å føle full glede for min datters tilfriskned, men den overskygges av Hendriks død for han skulle ha levt, han var ju rusfri, han bad ju om hjelp da han slet, han skulle ikke ha dødt….
14 agusti feiret du min elskede datter 1 års rusfrihet fra heroin helvetet du levde i. Det har vært et tungt år, men også et gledens år. Det har vært mange tunge kamper på veien, mange nederlag men og mange gode flotte dager og kamper som du har vunnit. Du har klart så mye på dette året, du har vist et ansikte og hatt foredrag om rus og psykriatri, du har pratet foran store forsamlinger, noe som både du og jeg ikke trodde var mulig at du kom til at gjøre…Du har støttet og hjelpt andre, vært der for mange pårørende når de lever i angst og redsel. Du har vært og er en pådriver for en bedre ruspolitikk og er en stemme for de svake i samfunnet.
Jeg er så stolt av deg.
Takk for det flotte år jeg har fått sammen med deg, takk for at du deler dine oppturer og nedturer med meg og takk vennen min for din utrolige ærlighet og åpenhet mot meg, det gir meg styrke til at være der vid din side hver dag… Takk for at du kjemper og for at du ikke gir opp for kampen er ikke vunnet, den har bare begynt.
Takk for at du er min datter og for at du viser meg en verden som trenger at bli vist…
Jeg elsker deg….<3
av 7 lesereJeg har fått høre så mange ganger no, at jeg og min datter har et helt unikt og spesiellt forhold til hverandre. Den åpenhet og ærlighet vi har mot hverandre har knyttet oss godt sammen, gitt oss styrke, mot og stor dyp tro på hverandres pågangsmot og kampvilje. Men det har ikke alltid vært slik for oss.
Jeg er bare en mor!? eller?
Da min datter kom til meg i en alder av 13 år, var hun tungt medisinert mot borderliner. Hun var apatisk og “flat” viste ingen følelser, hverken glede, sinne eller sorg men derimot stor misstro til vuksne mennesker og deres ord. Hun var utrygg i sosiale settinger der det var mange vuksne mennesker som pratet med henne. Og sterkt misstroisk mot mennesker som skulle “jobbe” med henne i bl.a skole, psykriatri og helsevessenet. Hun følte seg og uelsket og uønsket, som en stor byrde for både meg og sin far. Og jeg følte at jeg hadde sviktet mitt barn og min uppgave som mor.
Jeg ble rådet til å være “åpen og ærlig” i samtalen med barneværnet og psykriatrin. Men til tross for hvor mye jeg pratet og forklarte fikk jeg bare høre at jeg ikke var ærlig nok med dem. Når jeg beskrev min datters redsel, angst og søvnproblemer så fikk jeg bare vite at hun måtte få høyere dose med medisiner, noe som jeg var sterkt imot. Til slutt følte jeg meg like misstroisk som min datter og jeg bestemte meg for å gjøre ting på min måte, for jeg er ju “bare en mor” eller??!
Jeg begynte å avmedisinere min datter, forklarte for henne hvor vikti følelser var, at det skulle være lov å gråte, være sint føle gledde sorg og smerte, men at vi måtte og lære oss at åpenhet og ærlighet var grogrunden til trygghet.
De første tiden uten medisin var tuffest, hun hadde “tikks” kunne ikke sitte still og hadde mye aggresjon i seg og vanskligheter med konsentrasjonen. Hun var redd å prøvde hele tiden å se om mine ord kunne “dobbeltolkes” Hun sjekket konstant om det jeg sa var det jeg sa.
Jeg er ju bare en mor…
Eller??!
På veien dit vi er no har jeg vært Hennes venn, behandlere, psykolog, lege, ruskonsulent, lærer og mor. Men end så blir vi møt med at jeg er bare en “mor” en pårørende, men er jeg det?… Bare en mor?
Å være bare en mor hadde vært godt nok for meg, da hadde jeg sluppet å høre, sett og opplevdt allt det vonde, men hadde min datter da levt i dag?
Jeg har kjempet en hard kamp for min datter, for hennes ærlighet og åpenhet, hun har kjempet en hard kamp for å tørre å være så åpen og ærlig mot meg til tross for at hun vet hvor mye smerte det vil gi meg.
Ja vi har et unikt forhold, vi prater om allt på godt og vondt. Vi deler livets alle hemligheter, smerter, besvikelser, tårer, sorg, glede og lykke. jeg følger henne på veien og hun følger meg. Ærligheten har gitt oss begge mange vonde opplevelser, men og mye lærdom og forståelser. Hun har lært meg livet på skyggesiden, gitt meg kunnskap og en dypere forståelse for de som sliter. Jeg har lært henne at det går å leve med diagnose, å finne håp, glede og styrke.
Men jeg er bare en mor, og hun er bare en datter!!??? eller?
Nei! hun er min datter, vært at kjempe for, mitt elskede barn med sine drømmer om en fremtid uten rus. Jeg er en mor som kjempe for å bli hørt, kjemper mot systemet som ber oss at glemme våre barn, jeg er ikke bare en mor eller enda en pårørende, jeg er hennes mor og hennes stemme i systemet…
Jeg er BARE en MOR en PÅRØRENDE som KJEMPER for sitt BARN
Jeg er mor, psykolog, behandlere, ruskonsulent, en god lytter og rådgiver…
av 2 lesereJeg sitter her med min kaffekopp og lar tankene vandre, det er sommer og regnskyene henger tungt over fjelltoppene. Akkurat som for 3 år senn.
For 3 år senn var jeg i NAV systemet, jeg skulle endelig få omskolering etter en skade jeg pådrog meg da jeg jobbet på sjøen, jeg gledet meg og håpet at jeg kunne få lov til å bygge videre på min grunnutdannelse innom helsevesenet. Men min Nav konsulent fortalte meg at de nye reglene ikke gynnet min sak, jeg måtte ta en utdannelse på minimum 12 måneder eller finne praksisplass. Og legesekretær utdannelsen varte bare i 10 måneder. Jeg kunne få støtte til halve tiden og resten måtte jeg da betale selv. Jeg ønsket da å få lese in rus og sosialfag så at jeg kunne jobbe med problembarn. men min Nav konsulent mente da at det ikke var et bra beslut, da min datter var i aktiv rus og slet med psykiske lidelser. Hun avviste mitt ønske uten videre diskusjon med meg. jeg fikk en plass på et jobbsøker kurs og en praksisplass på et begravelsebyrå. Nav konsulenten mente det var bra for meg, for min videre utvikling i livet, hun formulerte seg på den måten at jeg måtte lære takle nederlag og venten på døden. Jeg forklarte for henne at dette ikke var det beste for meg, jeg hadde ju en datter i aktiv rus og jeg gikk i konstant angst for hennes liv. Men Nav mente at med dette kom jeg til å vekse som person og i arbeidslivet. Jeg prøvde å argumentere for at dette ikke var en omskolering og at jeg hadde rett på skole, men fikk da bare beskjed at om jeg ønsket ekonomisk bistand fra Nav måtte jeg bare takke ja til denne plass og det var ju mulighet for jobb etter endt praksis på 8 måneder. Jeg husker hvor tungt mitt hjerte var og tårene på mine kinder om natten. Jeg var bekymret for min datter og det liv hun levde og no var jeg bekymret for meg min psykiske helse og min ekonomi…
På denne tiden var min datter meget destruktiv, hun levde fra dag til dag, brydde seg ikke om hun levde eller døde. Hun var sliten og dypt deprimert, store problemer med søvn og matlyst og hverdagen var tung og mørk for oss alle. Det føltes som om jeg druknet, druknet i tanker, angst og kaos rundt meg, samtidig som jeg prøvde å holde meg sterk og trygg for min lille sønn på 2 år.
Min datter hadde et ønske om å ta en utdannelse som frisør og kom in på skole, men for å klare skolen bestemte hun seg for å legge seg in til behandling, hun ønsket at bli stabil i sin bipolaritet og få kontroll over sitt rusbruk. Hennes ruskonsulent støttet henne i ønsket om innleggelse men ikke i hennes ønske om at prøve skole og utdannelse, og 2 uker før skole start fikk min datter plass for behandling og avrusning.
Jeg måtte fortelle sjefen på jobben og mine arbeiskoleger om min datter og det liv hun levde, det var tungt og jeg var nervøs for deres reaksjoner, men jeg fikk enormt med støtte og bare positive reaksjoner fra dem, det hjalp meg å holde ut.
4 dager før skolestart ble jeg inkallt til et møte med behandler, min datter og ruskonsulent på behandlings plassen, de ville legge opp en positiv plan og utvikling for min datter, møtet skulle handle om allt det hun hadde klart og de mål hun hadde satt seg opp, det skulle hjelpe henne å bygge opp sitt selvfortroende og positivitet for fremtiden. Men slik blev det ikke…
Min datter, jeg, ruskonsulent og 2 behandlere fra avdelningen stuet oss sammen i et litet rom. Min datter åpnet møtet med en positiv fortelling om allt det hun hadde klart på så kort tid, hun fortalte om sine drømmer og håp for fremtiden og gleden hun følte for å begynne på skolen. hennes behandlere støttet henne og fortalte om hennes utvikling og fremskritt hun hadde gjort på de 10 dager som hun hadde vært der med dem når ruskonsulenten til slutt avbrøt dem med sinte ord. Ord som en i dag runger i mine ører, som en i dag gjør meg sint og opprørd. -Kjære Michelle “sa han” hvordan kan du tro at det er mulig for DEG at begynne på skole? Hvordan kan DU tro at du skal klare det her? Hvor skal DU BO? Du vet vel at din MOR ikke vill at du skal bo hjemme så lenge som du er i aktiv rus!!! – Hvordan kan DU mene at DU er sterk nok for dette??? Og så snur han seg til meg… Synnøve fortell din datter no at så lenge som hun ruser seg så er hun ikke velkommen hjem. Det ble helt stille i rommet, allt man hør er min datters raske pust og tårer som har begynt å renne ned for hennes kinder. Jeg løfter hodet og ser på de sjokerte ansiktene rundt meg, før jeg klarte å samle meg nok til å si at – nei, det kommer jeg aldrig til å si… Michelle reiser seg opp på svke bein, hennes sjelslige smerte står skrevet over hele henne, hun ser svak ut, med vaklende bein, flakkende blikk og hvitt ansikte, all glede i hennes øyne er vekk, de ser helt døde ut. Og jeg begynner å gråte. Min datter presser frem at dette orker hun ikke høre på og hun vakler ut av rommet. Hennes behandlere reiser seg opp uten et ord og går ut sammen med henne. Jeg sitter igjenn sammen med ruskonsulenten og min datters personlige støttekontakt på plassen. Hun er sint, sier med klar hard stemme at dette var ikke møtet ment for, dette var et møte for å bygge min datter opp ikke rive henne ned. Samtidigt som ruskonsulenten snur seg mot mig og nesten skriker til meg at nå må jeg begynne å skjønne allvoret i min datters situasjon, den eneste måten jeg kan hjelpe henne nå på er å si at hun ikke får lov til å komme hjem. Jeg nekter!! Reiser meg opp og går. Jeg orker ikke bry meg om at jeg gråter ofentli på bussen, jeg orker ikke bry meg om sminken som renner og blikkene som brenner i nakken, men jeg vet at når jeg kommer frem til jobb igjen må jeg på en eller annen måte pussle sammen meg selv, sette på meg et ansikte som skjuler alle spor av møtet for jeg skal ju møte mennesker i dyp sorg…
Jeg sitter her med min kaffekopp, tenker tilbake på det som har vært og føler sinnet blusse opp igjenn. Sinnet over NAV som presset meg ut i en jobb som handler om de etterlatte, de i sorg og dyp fortvilelse. Når jeg selv var full i angst over livet. Jeg føler sinnet for den ruskonsulent som prøvde å tvinge meg til så si ting jeg ikke har tro eller ønske om at si. Som fikk min datter til å miste sitt håp om en fremtid. Jeg trodde det handlet om å hjelpe, om at førstå, ha empati og bygge opp et menneske, ikke å knuse og rive sønder allt som de hadde klart. Den dagen forsvann min siste illusjon om hjelp.
Jeg sitter her en sommer dag 3 år frem i tiden og ser min datter leve et utryggt, men rusfritt liv. vi har til dels lykkes, hun har snart klart 1 år som rusfri. Det har ikke vært et lett år og veien frem er fortsatt lang og hard.
Jeg ønsker ikke å glemme det som har vært, jeg ønsker å huske hver en settning, hver en dag, hver smerte og tåre som ble følt og fellt på veien til i dag. for på denne måten håper jeg at vi kan hjelpe andre på denne harde vandring av livet på skyggesiden. gi dem håp og drømmer om at en fremtid er mulig. At aldrig gi opp…
av 5 lesereTenk deg at du fryser.. Du har ingen steder å gå, ingen busser å ta, det fossregner og du står på gaten.
Det har vert slik en stund nå. Kledd i et par uforede støvletter, en bukse som egentlig burde ha sett
sine siste dager for lengst, en tynn genser og en ikke særlig varm jakke. Du er dårlig, du har mistet
følelsene i bena for lengst og kan ikke lenger stå oppreist. Du tenker og ønsker at en bil snart skal
komme kjørene inn på plassen. At vinduet blir rult ned og at du blir vinket inn. Det tar lang tid, men
bilen kommer etter hvert. Du blir vinket bort, og du setter deg inn. Du er kald innvendig, følelsene
er slått av, men varmen i bilen er fantastisk. Du har ikke tenkt på ant en å bli frisk og å få varmen
i deg de siste timene av kvelden og natten. Men det har sin pris. Du tenker for deg selv mens du ser
på denne fremmede mannen i bilen: ”håper ikke jeg blir voldtatt i dag og” Dere blir enig om pris, og
kjører videre til et sted der dere er trygge mot politiets aksjoner. Du har fått beskjed om hva du skal
gjøre. Du kler av deg på en villig og glad måte, mens du innvendig kjenner at du helst bare vil hoppe ut
av bilen å løpe. Men du gjør d du må, du trenger pengene sårt. Du føler deg ekkel, skamfull, stygg..
Du føler total avsky til deg selv. Dere blir ferdig, og du føler en lettelse uten like. Du har klart å
gjennomføre det enda en gang, du har pengene, og nå er det en mindre å ta seg av i løpet av natten.
Dette gjentar du hver natt. Det føles grusomt. Du kjenner at kroppen kjemper imot hver gang. Du håper på
å overleve hver gang, og hver gang det skjer håper du på å være ferdig så fort som overhode mulig. Utover
kvelden har du, hvis du er heldig noen tusenlapper å klare deg med når solen går opp. Utslitt etter natten
våkner du enda dårligere enn til å begynne med, gjennomvåt, iskald, tynn og skrøpelig fra benken på
bystasjonen, benken i parken, i sanden ved domkirken eller framdeles på strøket. Det kommer som oftest
et punkt i løpet av natten der du ikke klarer å bli med disse ukjente, som oftest gamle, og noen ganger
farlige mennene. Der du er utslitt og må sove. Men nå er natten over og du har våknet. Du er skjelven og
ufattelig dårlig. Ingen av menneskene på vei til jobb vet hva du har gått igjennom, og går igjennom hver
dag. De ser på deg med avsky. Noen ser på deg med redselsfulle triste blikk. En kald iste på butikken unner du deg
før du skal opp den lange bakken etter din så altfor etterlengtede medisin. Medisinen som holder en alvårlig
sykdom på avstand.
På toppen er det ikke kommet så mange endå, men de fleste som er der er slitne, skitne og/eller fillete,
og ellers svært preget av et liv på kjøret. Du spør atter medisinen din. Heroinet. Når pengene er byttet
med nok til noen for få doser setter du deg ned under et tre. Du ser alle nålene på bakken, men er for
vant med det bildet til å en gang ense det når du setter deg ned midt oppi det. Du åpner vesken og tar
opp kaffeskjeen du alltid har med. Du tar litt vann i pumpen og heller det deretter oppi skjeen. Litt
sitronsyre, og så til sist medisinen. Alt kokes opp med en lighter som ikke funker så bra i vinden. Du
spør om hjelp, og noen andre slitne sjeler kommer bort å er behjelpelig med en ekstra lighter, og er med på
å skjerme for vinden. Til tross for all elendigheten i miljøet, opplever du en form for samhold. Det er ikke vonde
mennesker, det er desperate mennesker. Det er narkomane, finere kaldt rusavhengige. Det er syke mennesker som trenger
medisinen sin. Det er de vennene du har. Alle med sin historie. Alle med sine måter å overleve på. De er mennesker.
De er akkurat som deg.
Skrevet av Therese.
av 1 lesereLivet går videre med små og store slag…
Livet som pårørende er ikke enkelt, det er så mye du skal klare av, så mye du vite for å nå frem i systemet, for no er det ikke rusen som er den største faren, men systemet som ikke finnes der eller som ikke klarer å fange opp.
Sommeren står for døren og med den mange foreldrers og pårørendes værste mareritt.
Mange nye ukjente fjes dukker opp i rusmiljøet, og rund Oslo S. Man kan se ungdommer helt ned i 12-13 års alderen debutere i tung rus, og i et hardt miljø. Systemet som skal finnes der ute for å fange de opp, stenges for sommeren.
Alle skal ju ha rett til ferie, men har vi rett til ferie?, vi foreldrer og pårørende? Det er no vi trenger tryggheten, rammeverket og systemet, men istedenfor så stenger en del behandlingsplasser, ruskonsulenter, psykologer og annet hjelpepersonel går på ferie. De som prøver å komme ut av ruslivet blir passivt sittende og mange faller tilbake fordi at angsten og ensomheten blir for stor. Det er ikke det at jeg mener at de ikke skal ha ferie, men jeg mener at det skal finnes et system for dem når sommeren kommer som kan hjelpe og fange opp. Og hvorfor må det være slik at så mange går ut i ferie samtidigt i denne gruppe at de ikke klarer å dekke behovet om hjelp? Andre yrken må man ju dekke opp så at de ikke blir fare for liv? Men ikke her…
Med min egen datter går det fremover. Det har vært en meget tuff tid, og jeg har ikke hatt krefter nok til å skrive her om det. Livet ble som et sakte mareritt i sakte kino. Kamper på alle fronter. I helsevesentet, med Nav og samtidigt samlivbrudd. Men livet går videre, med små små skritt på den rette vei.
Min datter er ei jente med dubbeldiagnos, for første gang har hun klart å gå igjenom en manisk fase i sin bipolaritet uten rusmiddler. Men det har vært en kamp som kunne ha fort kostet henne livet. Hun bad og trygglet om hjelp fordi at hun følte at noe var på vei at skje med henne, for første gang i sitt liv bad hun selv om innleggelse på psykriatrin, men fikk nei, det fantes ikke plass for henne. Hun kontaktet da alle instanser, ringte rundt bad, gråt og bønnet. _snille hjelp meg, jeg er så redd for å sprikke, jeg vill ikke tilbake til ruslivet, rus skremmer meg og jeg vill ikke, tankene blir for mye, suget etter rus klarer jeg ikke stoppe uten hjelp, angsten spiser meg og jeg klarer ikke sove. Jeg merker at noe er helt fel, men jeg vet ikke hva eller hvorfor, hjelp meg at klare dette… Men det var ikke plass! Hun klarte seg gjenom en helg med nød og neppe og etter mange påtrykkninger og telefoner fra både meg min datter og hennes ruspsykolog så fikk hun en plass. Endelig tenkte vi…
Men da startet bare en ny kamp, kampen for retten til sine medisiner…
Legen på avd, mente at hun fikk en kikk og rus av 2,5mg stesolid til natten for å dempe angsten. Til tross for at hun har fått det godkjent av fastlege og LAR lege, så nektet denne legen henne det. Han følgte heller ikke foreskrivningen på de andre medisinene, santac fikk hun kun på morgenen til tross for at hun våknet om natta med så mye syreoppstøt at hun kastet opp. Det var og en del problem med de annsatte på avd. de skjønte ikke hennes måte å være på, for de såg ikke tegnene på at hun var i manisk fase. Rastløs, lite sømn, angst og urolighet, hennes bønn om rammeverk og planbygging så at hun visste hva som skjer rundt henne til enhver tid. Hennes ukontrolerede humør endringer og de evige 1000 spørrsmåla…Men hun klarte det, hun klarte sine 10 dager på avd, sammen med noen få gode hjelper som hadde innsikt i hva hun virkelig trengte. Jeg er takknemlig for dem.
Min datter får skryt hele tiden om hvor flink hun er, hvor utrolig god innsikt hun har i sin sykdomsbild og hvor godt hun skjønner hva slags hjelp hun trenger, men når hun trenger det så finnes det ikke der for henne og det kan ødelegge så mye på så veldi kort tid. Hun har brukt 10 mnd på at prøve bli frisk fra en dødlig sykdom. Men at få medisiner er ikke det samme som at bli frisk, det er bare et hjelpemiddel på veien til friskheten. Allt annet må læres på nytt. Hun kan allt om rus og rusjag, livet på gata og hvordan det er at være syk, men hun kan lite om det normale følelselivet, om hverdagslivet som vi andre lever . Det er det hun trenger hjelp og førståelse til for å lære, og så som mange med henne trenger hjelp med.Men når sommeren kommer finnes ikke den…
Livet går videre med små små skritt, og med alle små og store hjelpere der ute så har hun klart seg gjennom en tøff tid, nå må hun bare bygge seg opp til videre kamp.
Livet som pårørende og foreldre er ikke lett, det er no redselen for sommeren og ensomheten tar over, redselen for våres barn skal havne i feil miljø. Og rundt Oslo S rekruteres det nye sjebner in i rusmiljøet….
av 3 lesereJeg bare må dele denne med dere her på bloggen. Jeg har ju delt alt annet i livet mitt så den størrste og gledligste nyheten må jeg da også dele med dere.
17mai kom, og med den feiring av landets nationaldag, jeg og lille gutt gikk i tåg for første gang og han var spendt og glad, skyene hang fare truende lavt og var grå og tunge. Men heldigvis kom ikke regnet.
Jeg må si jeg var stolt av gutten min i går, en flott ung mann på 5 år i bunad som sang for full hals og viftet med flagget stolt fremfor seg. Han klarte å gå hele tåget uten å klage eller synes det ble for langt. Når vi endelig kom i mål var det pølsefest på lista å så heliumbalong…så klart… to store blå glade øyner fanget den grønneste ballongen du kan tenke deg… å så kom nyheten…Mamma du skal bli mormor=)
Den største gaven en mor kan få…Tenk jeg skal bli mormo og min eldste jente mor…
Herre gud, det kribler i kroppen og hjertet føles mykt og varmt, mine lepper kan ikke slutte å le…Jeg er så glad g lykkelig for oss alle…
Tenk dette er nesten like stort som å bli mor for første gangen… Kan ikke la være!
Tenk, jeg skal bli MORMOR<3
av 3 lesereMichelle Muren innlegg for St. Hanshaugen Venstre
Michelle Muren innlegg for St. Hanshaugen Venstre. del 2
Michelle Muren innlegg for St. Hanshaugen Venstre. del 3
Michelle Muren innlegg for St. Hanshaugen Venstre. del 4
Michelle Muren innlegg for St. Hanshaugen Venstre. del 5
Er det rart at jeg er stolt av min datter, for 10 måneder siden ønsket hun ikke leve lenger, ønsket ikke livet sitt eller et liv i det hele tatt. No kjemper hun kampen for seg og for de svake i sammfunnet. Mitt hjerte brinner av stolthet….<3
PS, Beklager at jeg ikke kunne legge dette som en hel film, men jeg vet ikke hvordan jeg kan samenfoge desse film snutter på youtube, hvis det er noen som har tips her så er jeg takknemlig for hjelp…
av 1 lesereMin ex man bruker mine ord, mine tekster og mine følelser fra bloggen mot meg, pga samlivsbrudd. Det som opprør meg mest er at han bruker min datter og hennes sykdom som unnskyldning for at jeg da ikke skal klare den daglige omsorgen for våres felles sønn. Etter 7 lange harde år er min datter endelig på vei, på vei til et bedre liv, til et verdigere liv der hun lær seg leve uten rus. Denne beskyldning er tung for henne å bære, hun føler maktesløshet, smærte og har dårlig samvittighet for hva hennes sykdom har og kan koste meg. Jeg synes dette er horribelt. Hun bor 60 mil unna mig, har ikke bott hjemme de siste 3 årene og er ikke delaktig i våres daglige liv. Jeg kan gå vid hennes side 60 mil fra henne, jeg kan støtte henne, og råde henne. Jeg kan prate med henne i telefonen 3-4 ganger dagen, finnes der for henne når hun søker styrke, råd og trøst. Jeg kan være med henne i kampen. Men jeg er fortsatt her i Ålesund med min familie, i nuet.
Min datter kjemper en hard kamp for å holde seg rusfri, hun prøver å dele med seg fra sitt liv og sine erfaringer som rusmissbrukere. Hun prøver å hjelpe andre så som jeg prøver å hjelpe gjenom min blogg, med å være åpen og ærlig om hva som skjer og hvordan man føler seg. Min datter holdt et foredrag om brukenes perspektiv på narkotika politikken for venstre, hun delte sine opplevelser av det rusliv hun har hatt.
Er det dette du mener er så galt??? Er det dette du vil bruke mot meg??? Et “belastet barn” som din advokat skriver så pent?
Hun er snart 22 år, rusfri på sin 10:de måned og jobber hardt med sitt nye liv. Ikke gi henne mer belastning, ikke gi henne skylden for hva som har skjedd mellom oss. For våres brudd og uenigheter har ikke noe med henne og hennes liv at gjøre. La no henne få fortsette å kjempe sin kamp for sitt liv uten dårlig samvittighet for meg og våres felles sønn. Ikke bruk mine barn mot meg i en kamp som ikke har noe med dem å gjøre.
av 0 lesereKjære du…
Du skal få lov til å bruke min blogg mot meg, du skal få lov til å bruke mine ord om at jeg er sliten. Du skal få lov å lese allt jeg skriver for jeg har aldrig prøvd å holde noe hemmeli for deg.
Min blogg handler om min datter og våres kamp om et bedre liv, kampen for å overleve og at få dele våres tanker og erfaring med andre. Min blogg handler om et hardt liv, med dødsangst, fortvivlelse, sorg og glede. En kamp mot narkotikan og dobbeldiagnoser. Den handler om at bli hørt, bli sett og at få hjelp. Men den handler og om at kunne hjelpe andre som har havnet i samme situasjon som vi.
Du valgte meg, du visste om mitt barn, du visst vilken kamp jeg kjempet, men nå snur du det mot meg.
Du nidleser mine ord og tar dem fra sin helhet og bruker bruddstykker mot meg i barnfordelnings saken mellom oss.
Værsegod min kjære, bruk mine ord, bruk min slitenhet, for allt hva den er værdt…
Men husk, mi slitenhet beror mest på deg, min maske og falske leende til omværden var for å holde fasaden oppe om oss, men nå er ju fasaden borte og jeg klarer å puste, jeg kan endelig få lov til å være meg igjenn, og jeg reiser meg som pfønix ur asken….
av 2 lesere
Håret ligger klistret intil ditt hode, kroppen er svett og det kribbler i beina, lakenet og dynen våt av din svett etter ennu en lang natts rasløse hvile. Mareritt jager din søvndrukne kropp og du presser øynene hardt sammen, vil ikke våkne helt opp enda. Men du fryser og du vet at du må dra din verkende kropp in i dusjen.
Kroppen er sliten, du er trøtt, men du vet at dagens harde kamp akkurat har begynt igjenn. Du føler håpløsheten klemme rundt til angstfulle sinn, men du biter tendene sammen og sier sakte til deg selv, du skal klare det her. Du skal klare deg 1 time frem…
Sakte finner du frem dine klær, tankene raser frem i en fart på 200 km i timen fyller ditt hode med kaos og fortvilt prøver du å fokusere deg på dagens første oppgave. Kle deg fint, sminke deg og ta deg ned til apoteket.
Tanken på apoteket får det til å knytte seg i magen, hvordan blir det i dag? blir du møtt med forakt og spydige ord? må du vente ekstra lenge? fordi at en nedlatende farmasøyt ikke finner seg tid til å sitte med deg så at du kan få ta din medisin? Må du sitte abstinent med svetten silende ned din rygg, med rastløse kribblende bein? Med tunge steg går du ut fra tryggheten og ut til den harde virkligheten.
Du ringer meg, og jeg hører på din stemme at natten ikke har vært bra. Jeg hører at du er sliten at du kjemper med gråten, og vi prøver å gi hverandre litt håp. Du forteller meg at i dag gikk det bra på apoteket og at du er glad for det, men nå er du på vei til NAV.
Du er bekymmret, full i angst, skjønner ikke hvordan du skal klare deg etter at NAV innførte det nye systemet. Hvordan skal du klare å få ekonomien til å passe sammen, pengene til å rekke og hvordan skal du betale husleien? Du har så mange tanker så mange spørsmål og ingen av de svar du har fått demper din angst for fremtiden.
Du har endelig fått tatt de blodprøver du så sårt trengte, endelig etter lang ventetid har du fått svar. No håper du bare at de som bør lytte til deg hører dine ord og ikke bare ser stempelet Narkoman på din journal.
Du ligger allt for lavt i dose både på subutex og lamictal, men til tross for kaos og abstinent så kjemper du videre i motvind. Du klarer å knytte sammen trådene, du finner ordene i kaoset og klarer å sortere ut det viktigste. Men det koster, det koster så allt for mye av dine sårt tengte krefter og du føler at du går tom.
Før kunne du ruse vekk smerten, ruse vekk sulten og kulden. Du kunne sove vekk dagen om den var for tung, stenge virkligheten ute fra ditt sinn. Nå må du kjempe for hver time, for hvert minut, for rettigheter som du skulle ha blitt opplyst om og enkel hjel i hverdagen.
19 februar, en stor stor dag for deg og for meg. Mitt hjerte og sinn er trist for at jeg ikke kunne være der for deg, dele ditt øyenblikk, men jeg er så stolt av deg jenta mi. Allt du har klart og allt du kommer at klare. Foredraget du holdt for psykisk helse om livet ditt berørte mange hjerter. Du var så åpen, du fikk kontakt med dem som lyttet til dine ord og det var ikke mange tørre øyner når du takket for deg. Ditt budskap var i sin helhet så allt for tydli og enkel. Hør på oss, hør våres ord ikke stemple oss på ordet Narkoman.
Kvelden har kommet, i dag gikk det bra. I morgen skal du opp i dose og du håper at du snart kan få en hel natts hvile, uten mareritt og drømmer, uten at du må skifte på sengen for at allt er vått, uten rastløs vandring frem å tilbake på stue gulvet fordi at det kribbler i kroppen. Men det er i morgen…. først må du klare denne natten…
Du viser ei styrke og et mot så uendelig stort, pågangs vilje og tuffhet mitt i allt det vonde. Men du er så redd for å feile, for å falle og ikke klare å rise deg igjenn. Men vennen jeg er der for deg, jeg løfter deg opp hvis du detter slik som du løfter meg. Vi vandrer hand i hand sammen til tross for 60 mil mellom oss. Din styrke er min styrke i den tuffe hverdagen og jeg elsker deg….
av 2 lesereDet er sagt at et menneske ikke får større byrde en hva de klarer å bære. Men jeg er sliten no, så sliten.
Jeg er trøtt av kamper på alle fronter, jeg er trøtt på at klistre på meg masken å møte hverdagen med et leende.
Jeg lurer ofte på hvor jeg er mitt i allt rot rundt meg. Hvem er det som kjemper for meg, hvem er det som tar hensyn til hva jeg føler og trenger? Jeg vet at det er jeg som må begynne å ta hensyn til meg selv, jeg har begynt, men snøballen jeg kastet har begynt å bli til et snøskred og jeg vet ikke om jeg klarer å grave meg ut av det igjenn.
Livet skal ikke være lett, livet skal være som en berg og dalbane. Oppturer og nedturer, glede, gråt, sorg og lykke. Uten den ene er den andre fattig, uten glede , føler vi ikke sorg, uten skratt, kan vi ikke gråte. Men om mine tårer var som regn så hadde jeg fyllt et hav. Jeg er sliten no, så sliten.
Jeg får til stadighet høre at jeg er tuff og sterk, at jeg er ei fantastisk mor og ei kjempende løvinne, så hvorfor føler jeg meg da så misslykked?
Jeg får høre at jeg er spontan og glad, at jeg er et sprudlende vesen og sosial. Hvorfor føler jeg meg da så alene?
Jeg er 43 år, har en ekonomi som er helt på bunn, regningene hoper seg opp og inkasso gebyren tar pusten fra meg, jeg har to jobber, men klarer aleikevell ikke kome meg på føter.
Jeg har tre fantastiske barn, med tre forskjellige fedrer, jeg vet at det er derfor jeg føler meg misslykked. For jeg ønsket å gi mine barn det jeg selv ikke hadde. Men jeg har ikke kunnet gi dem, trygghet og samhold i en familie. Jeg føler meg rotløs og hjemløs og jeg har gitt mine barn den samme følelsen. Men jeg prøver å være der for dem, gi dem styrke, glede og omsorg, men følelsen av misslykked tær på mig. For det er ju ikke slik jeg ønsker å føle.
Jeg er sliten no, så sliten og snøballen har akkurat begynt å rulle…
Det er langt frem til singel livet som jeg ønsker meg, mekling og fordelnings sak av vår sønn. Og jeg lurer på hvor jeg skal finne krefter…
av 1 lesereI dag søndag 21 mars ble jeg 43 år.
Dagen skulle være koseli og med familien rundt meg. Men så ble det ikke.
Dagen i dag har vært allt annet en god, koselig og flott. Dagen i dag satte punktum for et 7 år langt forhold og samboliv.
Dagen i dag ble min siste som sambo og første som singel. Og smerten av nederlaget er tung å bære.
Dagen i morgen er et nytt kapitell, med uskrevne ark om en ny fremtid…
av 3 lesereJeg er så sint at jeg gråter, jeg er så rasendes sint at jeg ikke lenger finner ord til å beskrive følelsen som raser som en sterk orkan inni meg. Prøver desperat å roe meg ned å ikke skrike til feil personer i telefonen, men det er vanskeli når orkanen av følelser tar over hand.
I dag fikk vi endelig vite prøve svaren som vi har ventet så lenge på. Prøver som skulle ta 1 uke har nå tatt 3 uker og det i en fase av akutt behov for hjelp.
For en pasient med bipolar lidelse skal ligge stabilt i sine faser og være stabil i psyket skal serumsinneholdet i blodet ligge på mellom 10-50 micromilligram lamictal. Min datter ligger på 1!!!
For en pasient som behandles med subutex skal kunne få en optimal behandling av subutexen skal serumsinneholdet i blodet ligge på 2-10 micromilligram, min datter ligger på 1!!!
Allerede i august 2008 begynte jeg å kreve blodspeil på lamictal for min datter, men det er ikke før no 18 mars 2010 som det endelig har blitt gjort og svar har kommet. Er det rart jeg er sint???
Det er et under at min datter har klart seg så bra som hun har gjort, det er et under at hun fortsatt står oppreist og kjemper for sitt liv og rett til et verdigere liv. Hun kjemper hardt ikke bare for seg selv men for mange andre som har havnet i samme situasjon som henne. Men nå raser hun…
Jeg sitter 60 mil unna å hører min datters desperate rop på hjelp, jeg hører hennes bøn, hennes fortvivlan og hennes kamp. Og jeg gråter, jeg slites i stykker bit for bit, hvorfor kan ikke systemet snart begynne å høre på oss pårørende snart. Vi kjenner våres barn å når vi roper ut at noe er feil bør vi bli hørt! Jeg har ropt meg hes og stum, jeg har ropt meg sår og maktesløs jeg har ropt meg så sliten at jeg føler at jeg mister fotfeste, men jeg har ikke gitt opp, fordi min datter ikke har gitt opp!
I morgen om min datter makter det skal hun holde et foredrag for psykiskhelse, noe hun brenner for og har jobbet stein hardt for, hvis hun ikke klarer det så kommer siste rest av henne at knekke, for dette er det hun vil fortelle om, sit liv, sin kamp, at bli hørd å tatt på allvor!
Kjære gud hvis du vil høre min bønn, gi oss styrke til å komme oss gjenom dagen i dag, gi oss krefter å tro på det umulige til å klare oss gjenom dagen i morgen. Kjære gud vi trenger deg nå…
Det er ikke min datters sykdommer som kommer at knekke meg, det er systemet og det at aldrig bli hørd som tar pusten, viljen og styrken fra oss …
av 7 lesereMitt elskede barn, jeg vet at du har det tungt, jeg vet at du sliter, jeg vet at du har det vondt og føler at du sviker. Men det er ikke meg du sviker, det er deg selv og din fremtid.
Jeg kan bare stå ved din side, gi deg oppmuntrende ord, fortelle deg hvordan værden ser ut men du må oppleve den selv fra dine øyner og fra den værden du vandrer i.
Du kjemper så tappert mot en sykdom som lurer og truer. Når du er som svagest sniker den seg frem lokker, du vakkler i din tro og føler deg så ensom, alene i værden i isolasjon.
Jeg er så stolt av deg og av allt du har klart, nå må vi ta frem styrken og finne veien som egentlig lyser så klart…
Kjære datter, du må ta dem harde valg, de tuffe dagene har begynt igjenn. Men jeg vet at du klarer det, jeg vet at du har styrken der. Jeg vet at du kan, bare du finner troen inni deg igjenn.
Ikka la andre komme imellom dine beslut, ikke la andre dra deg ned igjenn. Vær sterk min kjære, vær sterk for deg igjenn.
Allt ligger fremfor dine føtter, du har vunnet en bli ny dag, du skal prate for psykisk helse noe du virkelig brinner for. Du har så mye å gi, kjærlek, omsorg, kunnskap og glede.
Kjemp min elskede datter, kjemp for allt du tror på, for gleden av å leve for den fremtid som kan bli din.
Jeg elsker deg så….
Mamma
av 5 lesere
